Tanker fra en ferie

Ferie..ordet har en positiv klang. Nå skal vi slappe av, lade batteriene og virkelig kose oss. Sammen. Kjernefamilien som til daglig har litt lite tid til å være sammen. Mye forventning ligger i ordet ferie; man gleder seg til sommerferien gjennom kalde vinterdager, endelig skal vi igjen få sol og sommer og være masse ute. Alle skal være glade og fornøyde, både store og små, og vi skal styrke båndene oss i mellom og gjøre oss rustet for nye hverdager.

Men, blir det sånn? Akkurat nå kjennes det ikke sånn ut i alle fall. Vi er i Danmark på ferie, som så mange ganger før, men i år er noe annerledes. Selv om ungene valgte å dra til det samme stedet vi har vært før, her vi vet det er et fint badeland, masse uteområder og alt ligger tilrette for hyggelige familieaktiviteter.

I stedet for idyll har vi nærmest konstant småkrangling og ungene bytter på å kjede seg og å være misfornøyde. Dette bringer fram mange tanker hos meg, og jeg lurer på hva som svikter i år. Det er nok en kombinasjon av flere ting; ungene har blitt eldre og i alle fall yngstemann savner vennene sine og de tingene han bruker å gjøre hjemme, jeg og gubben var nok slitne allerede før vi kom og lunta er litt kortere enn den burde, ungene er så godt vant med at det skal skje noe hele tiden at de fort kjeder seg også videre, også videre.. Tidligere synes jeg ungene i større grad har klart å leke sammen, og uten oss voksne som dermed har fått litt "fri" innimellom, og de har ikke vært så uvillige til å være med på ting vi voksne har lyst til selv om det ikke er typiske leketing. I år fungerer ikke de tingene virker det som, og jeg kjenner faktisk at jeg gleder meg litt til å komme hjem (selv om vi tilsammen bare skal være borte en uke..). Jeg ser at det er urettferdig å legge mye av "skylda" på ungene, men jeg tror likevel at problemene datteren vår har er sterkt medvirkende; hun har noe som heter Turner Syndrom som blant annet gir seg utslag i manglende sosiale ferdigheter. Det er krevende med to barn når det ene (som også er eldst) ikke bidrar positivt i særlig mange sammenhenger. Ikke at hun alltid er vrang, men hun blir det veldig fort om ting ikke går hennes vei. Og det kan være vanskelig både for lillebror og for oss. LIllebror er jo faktisk ikke så liten lenger, han er 8 år og veldig klar over at søsteren er vanskelig å være sammen med rett som det er.

Så, det kan virke som om vi må revurdere feriekonseptet vårt til neste gang. Kanskje en løsning kan være å ta med en kamerat til lillebror?  Heldigvis har vi mye av sommeren igjen, og selv om vi ikke har planer om å reise så langt da kjennes det nesten lettere å få ting til å fungere hjemme.

Phu, det var dagens hjertesukk..